Hvordan EU prøver å regulere Internett

I dagens verden er internett en av de viktigste driverne for sosial endring. Ved design er internett åpent, globalt og uavhengig av tradisjonelle regulatoriske grenser.

På grunn av sin globale natur er nasjonale myndigheter dårlig rustet til å regulere internett tilstrekkelig. Men det er selvfølgelig uklokt (og farlig) å la nettaktiviteter florere uten noen form for regulering.

Den europeiske union (EU) er en av de mest fremtredende bidragsyterne til internettregulering. La oss se tilbake på EUs tidligere forsøk på å bringe litt regulering til nettverdenen, og hvordan de vil forme internett.

1. Åpen internettilgangsregulering

De Åpen internettilgangsregulering trådte i kraft i april 2016 og ble oppdatert i juni 2020. Denne forordningen introduserte de enkelte europeiske borgernes rettigheter til rettferdig tilgang til internettinnhold og tjenester etter eget valg.

Den ga også internettleverandører mandat til å praktisere prinsippet om ikke-diskriminerende internettrafikkstyring. Bortsett fra i sjeldne tilfeller, hadde ikke internettleverandører lov til å begrense eller begrense EU-kunders internetttrafikk.

2. Generell databeskyttelsesforordning

De Generell databeskyttelsesforordning, eller GDPR, trådte i kraft i mai 2018. Det er en bred lov som gir EU-borgere betydelig kontroll over dataene sine. Den legger ut retningslinjene for beskyttelse, lagring og overføring av EU-borgeres data.

Denne forskriften utvider definisjonen av personopplysninger og gir mandat til at selskaper skaffer brukerautorisasjon før de deler data med tredjeparter. Det krever også at internettbedrifter samarbeider med enhver forespørsel fra en EU-borger om å slette eller oppdatere unøyaktige data. De må også varsle brukere innen 72 timer om datainnbrudd.

Vi har en dyptgående forklaring av GDPR og dens implikasjoner, og vi forklarte også hvordan GDPR kan hjelpe deg med å identifisere skadelige nettsteder.

3. Lov om digitale markeder

De Digitalmarkedsloven, eller DMA, er en foreslått lovgivning som retter seg direkte mot Big Tech-selskaper eller "gatekeepers". Det vil bare påvirke selskaper verdt mer enn 75 milliarder euro og ha minst 45 millioner månedlige brukere.

Denne lovgivningen er et forsøk på å tøyle Big Tech-selskaper som utvikler monopolmakt og de medfølgende begrensningene for brukeropplevelse. Loven har omtrent 20 regler som retter seg mot opplevd konkurranseskadelig atferd fra disse firmaene. Selskaper vil bli ilagt sanksjoner for manglende overholdelse av bøter på opptil 10 % av deres verdensomspennende inntekt.

DMA har store implikasjoner for Big Tech. For eksempel, hvis regningen går igjennom, vil den gi Apple mandat til å åpne opp App Store for alternative betalingsapper eller risikere å bli bøtelagt. Chat-apper, som WhatsApp, Facebook Messenger og iMessage, må være interoperable med hverandre og konkurrenter.

Google må også tilby alternativer til sine egne tjenester på Android-smarttelefoner, og Apple vil bli pålagt å tillate iOS-brukere å slette Safari og andre proprietære apper og tjenester.

4. Lov om digital tjeneste

De Lov om digital tjeneste, eller DSA, er søsterloven til DMA, og det er en forskrift som spesifikt retter seg mot nettplattformer. Nettplattformer har vokst til store felles møteplasser for ideer, nyheter og utveksling av varer og tjenester.

Men hver av disse plattformene har forskjellige styringsregler og mystiske algoritmer, og lar brukerne være prisgitt alle deres innfall. Formålet med lov om digital tjeneste er å tydeliggjøre brukernes rettigheter og ansvar for nettplattformer.

Som med DMA, vil større organisasjoner ha flere forpliktelser under DSA. De største selskapene, som Meta og Google, som har minst 45 millioner brukere i EU, ville bli gransket mest.

Lov om digitale tjenester vil etablere et EU-dekkende regelverk for drift av sosiale nettverk og markedsplasser. Dette inkluderer direktiver om reklame og forskrifter om salg av ulovlige varer eller tjenester på nettbaserte markedsplasser. Under DSA er store nettplattformer også pålagt å tilby minst ett algoritmebasert rangeringssystem som ikke er basert på profilering.

Viktigst av alt, DSA vil kreve store nettplattformer som Facebook og Instagram for å gjøre algoritmene sine transparente for brukerne. Det vil også forby "mørke mønstre" eller manipulerende grensesnitt designet for å påvirke brukernes beslutninger.

Den potensielle innvirkningen av EUs regelverk

Nå som vi har gått gjennom lovlighetene, er det ett viktig spørsmål å svare på. Hvordan skal vi forvente at disse lovene skal omforme internettrommet?

1. Bedre databeskyttelse for forbrukere på nett

Fordi internettselskaper fortsetter å behandle brukere som produkter for salg til høystbydende, er personvern fortsatt et unnvikende mål.

Utover å følge EUs lover i Europa, kan selskaper bli tvunget til å tilby de policy-påkrevde datarettighetene til brukere globalt. I hvert fall for enkelhetens eller ensartethetens skyld.

Ifølge BBC, hevder Apple at bestemmelser i DMA vil skape personvern- og sikkerhetsproblemer for brukerne. Selv om det ikke akkurat er ubegrunnet, er dette den forventede responsen. Men full-on-adopsjon kan spare kostnader og strømlinjeforme selskapers overholdelse av regelverk, siden de ikke trenger å justere personvernkravene etter region.

Dette betyr at ikke-europeiske brukere kan dra nytte av databeskyttelsen disse EU-lovene gir.

2. Økt interoperabilitet

I henhold til DMA kreves det at uavhengige apper og tjenester er interoperable. Dette utjevner effektivt spillefeltet for store og små plattformer, noe som er bra.

Det er imidlertid reelle sikkerhetsproblemer som f.eks svekket kryptering, som kan sette brukernes personvern i fare og gjøre EUs innsats kontraproduktiv.

3. Potensial for sensur

Til slutt kan disse forskriftene begrense vekstpotensialet til teknologiselskaper, spesielt europeisk-baserte. De tilførte forskriftene kan sette dem i en ulempe med selskaper utenfor EU. Med flere EU-forskrifter om innhold, kan internettselskaper bli tvunget til å sensurere innhold for sine europeiske brukere.

Bør Internett kontrolleres?

Ettersom internett har blitt en større del av livene våre, innser regjeringer den enorme kraften internettselskapene har samlet. Å tillate monopol på et så viktig samfunnsverktøy er usunt, og derfor er EUs innsats et kritisk skritt mot å opprettholde rettferdig konkurranse og brukersuverenitet etter hvert som internett skrider frem.

Hvem eier Internett?

Les Neste

Om forfatteren